Resultat Garantert!

 

 

Program Note

Resultat Garantert! is an interdisciplinary art project initiated by composer and script writer Stefan Thorsson, in collaboration with set designer Camilla Wexels Riser & dramaturg/performer Liv Kristin Holmberg, in addition to performers and musicians from Norway, Sweden and Germany. The project takes its starting point in Hermann Hesse’s novel “Steppenwolf”; in particular the design and ideas of [the idea of] the magical theatre, based and inspired by C.G. Jung’s thesis about our dream life and multiple identities. The participating artists were all invited to collaborate out of their individual need and interest in various dramaturgical strategies connected to stage art, which may open up hierarchies and borders between text, music, dance, performance and installation art. The results of the continuous working process lead us to find our way into the “magic” – where Hesse’s ideas and metaphors of the magic theatre could be conceived as an image of the human mind. In this first of ambulant versions, the theatre – with its many doors and rooms, levels and stages – displayed varying content and experiences that suggested ways and methods in the meeting of oneself.

The Ensemble at Spriten Kunsthal, Skien, Norway (Sept. 10-12):

Fernanda Branco, Catrine Danielsen, Ruhi Erdogan, Siri Jøntvedt, Gisle Hass, Liv Kristin Holmberg, Magnar Mork, Martin Olsen, Einar Ottestad, Gunnar Thelin, Stine Gonsholt, Telemark Messingensemble, Camilla Wexels Riser, Harald Fossen & Stefan Thorsson

 

Part 1

 

Enda en dag har passert. Den har gått, forsvunnet, slik som dager gjør. Den har tatt slutt. Jeg har gjort slutt på den, langsomt, primitivt, av og til innholdsrikt, men som alltid, befriende hendelsesløst. Det har ikke vært en spesielt lykkelig dag, men heller ingen sorgfull dag. Ikke en spesielt deilig dag, ikke heller strålende, ikke heller spesielt gledesfylt dag, ingen lykkelige avtrykk, men samtidig uten noen spesielle sorger, bekymmer eller fortvilelse. Det har vært en tvers igjennom passe behagelig dag.

Det har vært enda en dag i ensomhet trygt tilbaketrukket fra omverden, den tumultartede og ofte ubehagelige, den eneste kontakten med livet utenfor har jeg via min daglige avis, som lander med et slags betryggende dunk på gulvet i gangen hver morgen. Oftest er det en vanskelig blanding av behag og uro som preger tiden før jeg beslutter meg for å tross alt åpne dagens avis. Jeg er ofte redd lenge før jeg slår opp den første siden, redd for alt ubehag som ubarmhjertig skal feste seg på min netthinne, som skal få den lille ubehagelige hånden klemme rundt mitt hjerte enda en gang, hardt og ofte uten at jeg rekker å gjøre meg beredt. Men samtidig kan jeg ikke la være, ettersom jeg ser ofte også frem imot denne stunden under dagen, den innebærer også en rutinens trygghet og skjenker meg en slags innbilning om at jeg noen dager har utført en intellektuell stordåd, at jeg etter å ha pløyd gjennom side etter side, når jeg har fordøyd alle setningene, kan jeg konstatere et avklart, nødvendig og berikende dagsverk.

Idag tidlig kunne jeg derimot takknemlig konstatere at også verden utenfor fremstod som behagelig lunken og stille, iallfall for øyeblikket. Krigen pågår jo i utallige hjørner av verden, det vet vi alle, og nå oftere innbyrdes enn mellom land, og da oftest mellom religiøse grupperinger, mellom klaner, mellom for oss ofte små, vanskelig gripbare skiftninger innen respektive religiøse uttrykk; forskjellene blir alt vanligere og voldsommere mens vi forstår bare mindre. Men idag kunne jeg se at ikke heller denne dagen hadde en ny krig brutt ut, bare de kjente fortsatte som tidligere, med stridende parter som skylder på hverandre og ulike deler av omverden som tar ulike sider i forsvar, avhengig av dagens diplomati og profitt. Alt dette var seg selv likt, og det beroliget meg at jeg ikke behøvde å ofre ennå et nytt følelsesmessig startkapital.

Ikke heller noe nytt diktatur hadde blitt opprettet, inget spesielt eller usedvanlig råttent hadde blitt oppdaget i vårt økonomiske eller politiske etablissement. Og det er jo en skjønn sak det her; denne tilfredshet, denne frihet fra smerte. Dager som er behagelig lavmælte, dager der verken glede eller sorg dominerer, dager der livet hvisker og smyger seg frem på tå, overkommelige dager i ufarlig romtemperatur. Her finnes ingen sterke følelser eller vilt begjær, her lyser sensasjoner, skandaler og raseri med sitt fravær, her råder det dempede, jevne, oppsplittede, rutinepregede og steriliserte livet. I denne avmålte stemning beveger jeg meg langsomt frem over mitt passe skitne gulv, tilfreds med et slags nøytralt sinnstilstand, uten optimisme, med med et noenlunde gjennomsnittlig tilpasset livet, i en noenlunde trivelig orden.

Part 2

 

Det er noe med å ikke klare og slutte og kikke når man selv ikke blir sett, inn i det uendelige, i uendelighet – et forsøk på poetisk nedtegnelse om overgivelse.

Det er noe med det begynnende kveldslyset, hvordan det faller over betraktningen, hvordan det blå lyset ser ut til å gli inn og ut av eksosskyene, hvordan dagens hendelser sakte dør bort samtidig som de spilles opp på nytt. I dette svake lyset beveger jeg meg bakover i hendelsesforløpet, rundt og tilbake og fremover igjen, kun minnet, trøttheten og stjernene ovenfor er mine tvilsomme vitner. Mørket sprer seg langs fortauet og nye objekter tvinger seg inn i synsfeltet, blåser inn fra sydvest, fra venstre til høyre, som for å gjenopprette orden, for å kunne begynne om på nytt.

Det er noe med hvordan dagen flyter over i kveld, hvordan mørket påvirker det fortidige lyset, omgitt av en følelse av å ha gjennomlevd noe viktigere, noe enda mer klangrikt enn gårsdagens erfaringer, men jeg tror meg vite at det er mine egne tvilsomme, tvangsmessige projiseringer om tro, håp og innsikt, siden jeg ser det tapte i korte glimt, jeg kan ikke riktig få tak på det større, øyeblikkelige fra dagen.

Det er noe med å plutselig bli bevisst om sine mønstre bak sitt selvbedrag, hvordan man derfor et øyeblikk vender ansiktet bort, men vet ikke mot hva, når man kjenner at løgnen er nær. Jeg vet ikke hvordan jeg skal nå et tilsvarende øyeblikk av følelsessterke, innlysende opplevelse av det pågående livet uten at disse må forsterkes av projiseringer for å kunne nå inn.

Det er noe med hvordan man alltid ser seg om før man stikker nøkkelen i låsen til sin egen port, før man går inn.

 

Det er noe med hvordan jeg tenker på flukten tilbake til dette rommet – mitt soverom- som når mørket faller står fritt fra tvang og blir til lengsel, et rom som fortsatt står igjen i sitt selvbedrag, hvilket jeg for et øyeblikk kan akseptere og legger til siden, et rom der det meste av den pågående fysiske eksistensens stadige spill er fraværende. Mine indre grenser er brutt, siktlinjene modifisert, holdepunktene minsker i antall og alt blir mindre umiddelbart og skiftende. Det indre nærværet befris og øker, en følelse av symmetri gjør seg påminnet.

Det er noe med intensiteten i det som skal separeres. Dagen mot natten, det ytre mot det indre. Kroppen skjelver og rykker i små, men tilstrekkelige bevegelser som for å overtale om at kroppen fortsatt bearbeider dagen, en påminnelse om at lemmene må få vikles ut helt innen de kan dras inn og synke sammen. Dagen må på noe vis ta seg ut av den opprette kroppens muskler og sener, og forsvinne.

Det er noe med uroen. Hvordan man skaper motstand i stedet for å slippe inn seg selv i søvnens og drømmens potensielle rikdommer, hvordan man setter seg imot å bli anvendt, for at man tror at det søvntunge dypet innebær et utnyttende mørke, balanserende på terskelen til det ubevisste riket. At uroen for møtet med sitt indre forkroppsliggjøres og skaper et foregripende av det inneboende – kontakten med mysteriet – som følelsene ikke klarer å håndtere.

Det er noe med avslutninger. Det blir aldri helt stille. I forsøket på å organisere dette ”etterpå”, denne tomheten, sølet etter det som har vært, mislykkes vi ofte, gang på gang. Hvorfor? Musikken stilner, stemmene dør bort, rommet blir mørkt, og du søker desperat etter et sted å ta veien med din redsel. Overfor det som skal komme, overfor en innadvendthet og tomhet som virker umulig å slå bort da den alt graver dypere, som for å kreve det motsatte, det vil si, noe som antar en konkret form og dermed meningsfylde. Når ikke dette skjer, står du atter en gang med disse egne rom, sikkert identiske med millioner lignende rom rundt om, opprettet etter spesifikke strukturer og system, der du leter etter anledninger til din uro.

Det er noe med å innse at det ikke finnes noe annet der ute. Dørene til ditt indre rom står vidåpne, de står og slår i vinden. Tomheten indikerer et foregripende varsel, du inhalerer temperaturforandringene, kjenner fukten trenge seg inn, tørrheten i munnen, gjør deg beredt. Kroppen gjør seg klar, blotter sitt vev.

 

Part 3

 

Ensemble:

Trumpet 1 dbl. Piccolo trp. w/ Perc. & Baryton (Finn Arne)

Trumpet 2 w/ Perc. & Sopran (Gunn)

Trumpet 3 dbl. flygelhorn w/ Perc. & Tenor (Ruhi)

Horn w/ Perc. & Alt (Wenche)

Trombon 1 dbl. Alt trb. w/ Perc & Baryton (Martin)

Trombon 2 w/ Perc. & Baryton (Åsgeir)

Tuba w/ Perc. & Bas (Sverre)

Percussion:

Gran Cassa (+GC mallet & stativ)

Glocken Spiel (+2 GS mallets & stativ),

Tamburin (+„trumpinne“ & stativ)

Cymbal (+stråke & stativ)

 

Total durata:

≤ 22 min.

Text:

Hermann Hesse

 

Ordning/Innehåll:

1. Intro / Jeder ist allein (2:35)

„Voll von Freunden war mir die Welt, als noch mein Leben licht war. Seltsam im Nebel zu wandern, jeder ist allein. Leben ist Einsamsein, kein Mensch kennt den andern, jeder ist allein.“

Xtra instrumentering:

– Klockspel + Cymbal: Ruhi

– Sång: Martin

 

2. Wertlos (2:49)

„Wertlos und sinnlos, so schien es ihm. Wertlos, hatte er sein Leben dahingeführt. Allein stand er und leer, nichts war ihm in Händen geblieben, wie ein Schiffbrüchiger am Ufer.“

Xtra instrumentering:

– Piccolo trp. (+ord trp.): Finn Arne

– Gran cassa + Sång: Sverre

 

3. So viel Angst (3:09)

„Angst, man hat nur Angst, nur mit sich selber, wenn man mit sich selber nicht einig ist, man hat so viel Angst. Voll von Freunden war mir die Welt, als noch mein Leben licht war, und nun, da der Nebel fällt, ist keiner mehr sichtbar. Es ist seltsam in Nebel zu wandern, jeder ist allein.

Xtra instrumentering:

– Alt trombon + sång: Martin

– Klockspel + sång: Wenche

– Sång (+ trp): Gunn

– Flygelhorn: Ruhi

– Kör: Tutti

 

4. Einsam ist (3:44)

„Einsam ist jeder Busch. Einsam ist jeder Stein. Kein Baum kennt den andern, jeder ist allein. Voll von Freunden war mir die Welt, als noch mein Leben licht war, und nun, da der Nebel fällt, ist keiner mehr sichtbar. Jeder Busch, jeder Stein, kennt den andern, jeder ist allein. Der nicht das Dunkel kennt, das unentrinnbar von allen ihn trennt.“

Xtra instrumentering:

– Tamburin + sång: Sverre

– Gran Cassa + sång (+ Trp): Ruhi

– Sång + cymbal (+ Hn): Wenche

– Klockspel (+ Trb): Martin

 

 5. The Trial (4:32)

„Ich wollte ja nichts als das zu leben versuchen, warum war das so sehr schwer? Was von selber aus mir heraus wollte, warum war das so sehr schwer? Ich wollte ja nichts als das zu leben versuchen.“

– Gran Cassa + sång: Wenche

 

6. Epilogue (4:47)

„Und so war es mir wieder einmal geschehen, dass ich mich selbst und das ganze Leben vergewaltigt hatte. Ein alter, ewiger Fehler, den ich hundertmal begangen und bitter bereut habe, ist mir auch diesmal wieder passiert. Ich wollte mich einer Norm anpassen, ich wollte Forderungen erfüllen, die gar niemand an mich stellte, ich wollte etwas sein oder spielen, was ich gar nicht war.“

– Gran Cassa + sång (+ Trp): Gunn

– Sång (+ Trb): Martin

 

Xtra PDF

Flyer

Varden

 

All Pics & Video by Harald Fossen

All Music & Text (unless indicated) by Stefan Thorsson

 

Berlin – December 2020