Det spiller ingen rolle lenger om noen elsker oss

Stefan Thorsson

DET SPILLER INGEN ROLLE LENGER OM NOEN ELSKER OSS

for

Double Bass w/ Vocal

Piano & Percussion

–––––––––––––––––––––––––––––––

Ensemble

Double Bass (alt. Cello) including Vocals (text reading & singing)

Piano

Percussion (Timpani + Gran Cassa)

Durata

7 min.

Music

It’s a new arrangement of the first part of Seven – an early work (2012) in which the musical material derived from processed and edited sound files. The few final fragments were transcribed and functioned as a starting point for my work. The samples were taken from known classical ”seventh” work; among them were the B minor rhythmical fragment from Symphony no. 7 by Allan Pettersson.

Text

Samer Abu Hawwash

DET SPILLER INGEN ROLLE LENGER OM NOEN ELSKER OSS

Det spiller ingen rolle lenger om noen elsker oss. Det holder med kjærligheten til den store engelen i den lysende hvite himmelen. På avstand ser barna våre at han står der og former et hjerte med hendene sine, og barna smiler. Kvinnene våre ser han vinke med en hvit jasminkvist og de lukker øynene sine for godt. Mennene våre ser de blå vingene like klare som himmelen. Hjertene deres blir fengslet og de begynner å gå i engelens retning.

Det spiller ingen rolle lenger om noen elsker oss. Bombene har frigjort oss fra ørene våre, som vi pleide å høre kjærlige ord med. Rakettene har frigjort oss fra øynene våre, som vi pleide å skimte kjærlige gløtt med. Hatefulle ord har frigjort oss fra hjertene våre der vi pleide å passe på kjærlighetens undere.

Det spiller ingen rolle lenger, om noen, i denne verden, elsker oss. «Det ser ikke ut til at kjærligheten var særlig gjensidig, uansett,» sier våre gamle, som nå er helt utslitt av ideen om et land. Poeten vår står i det fjerne og proklamerer: «Redd oss fra den grusomme kjærligheten deres!» Så hvisker han, som unnskyldning for sin tidligere, barnlige optimisme «Ingenting fortjener å leve på denne jorda.»

Det spiller ingen rolle lenger om noen elsker oss. Vi er lei av ord, sagte og usagte, lei av hender som strekker seg ut mot oss, uten å berøre, av øyne som kikker uten å se. Vi er lei av oss selv i denne endeløse natta, og lei av mødrene våre, som klamrer seg til det lille som er igjen av oss, lei av kampesteinen vi bærer på ryggen, denne evige forbannelsen. Fra avgrunn til avgrunn, bærer vi den fra død til død, og vi kommer aldri fram

Det spiller ingen rolle lenger, etter dette, om noen elsker oss, eller om noen kommer i begravelsene våre. Her går vi, i stillhet, mot den endelige avgrunnen. Vi holder hverandre i hendene, går framover i denne ørkenen av en verden. På et eller annet tidspunkt, kommer en av oss, et barn, til å snu seg og se tilbake, kommer til å kaste et siste blikk på ruinene, felle en enkelt tåre og si: «Det spiller ingen rolle lenger at noen faktisk elsker oss.»

IT NO LONGER MATTERS IF ANYONE LOVES US

It no longer matters if anyone loves us. The love of the great angel in his bright white sky is enough. Our children see him standing in the distance, holding his hands in the shape of a heart and they smile. Our women see him waving a sprig of white jasmine and close their eyes once and forever. Our men see his blue wings as clear as a sky. Their hearts are seized, and they set out toward him.

It no longer matters if anyone loves us. Bombs have liberated us from our ears, with which we used to hear words of love. Rockets have liberated us from our eyes, with which we used to see loving glances. Hate-filled words have liberated us from our hearts, in which we used to cherish the enchantments of love.

It no longer matters if anyone, in this world, loves us. “It seems to have been an unreciprocated love, anyway, say our elders, now exhausted by the idea of land. Our poet stands on the distant horizon and proclaims: “Save us from your cruel love!” He then whispers, apologizing for an earlier, childish optimism: “On this Earth, nothing deserves life.”

It no longer matters if anyone loves us. We are tired of words, the said and the unsaid, tired of hands that reach out but do not touch, of eyes that see but do not see. We are tired of ourselves in this endless night, and tired of our mothers clinging to what’s left of us, tired of this rock we carry on our backs, this eternal curse. From abyss to abyss, we carry it, from death to death, and we never arrive.

It no longer matters, after this, if anyone loves us, or if anyone walks in our funerals. Here we go in silence, toward the final abyss. We hold each other’s hands, go forth alone in this desert of a world. At some moment, one of us, a child, will look back, will cast one last glance at the ruins, and shedding a single tear, will say: “It no longer matters that anyone love us.”

Det spiller ingen rolle lenger om noen elsker oss

Stefan Thorsson